Rapport fra Cinque Terre

Testreisen er arrangert av Escape Travel.

Scroll nedover for å lese nye rapporter fra reisen til Cinque Terre!

Dag 1: Til sommeren!

Duften av våt asfalt fyller sansene i det vi stiger ut av flyet i Firenze. Jeg og 15 fremmede som alle hadde hatt alarmen på før hanen galte, som har dratt fra den nå kalde Oslo-høsten til den Italienske høsten med deilige 18 varmegrader! Hvem er disse menneskene, tenkte jeg – og undrer på i hvor stor grad spørsmålet vil bli besvart. 

– La Spezia-hotellet. Vi er fremme, sier den norske guiden, Jorid, idet bussen stanser etter en to timers kjøretur. 

La Spezia, «krydderet» direkte oversatt.  Denne havnebyen er basen vår, hvor vi skal samle krefter til det store eventyret: Den absolutt episke vandringen mellom de fem landsbyene i Cinque Terre. 

Den første kvelden surrer jeg rundt i sentrum, før jeg møter gjengen, som fortsatt er fremmede, til en 4-retters middag på en lokal fiskerestaurant – og her blir fremmede til nye kjentfolk, slik som på første skoledag eller en jobbkonferanse, i alle fall innen vi når desserten. 

Dag 2: Ut på tur!

På rad og rekke spaserer vi til togstasjonen – vår norske reiseleder i spissen sammen med den Italienske turguiden som skal føre oss gjennom de fem byene. Jeg føler meg litt som ei skolejente uten ansvar. Her passer noen alltid på, hvor vi skal, at jeg har billetter, mat og riktig retning. Det er en uvant følelse, men ganske herlig å slippe å tenke – spesielt på en aktiv ferie hvor kreftene må brukes til annet. 

Vi tar toget til en skjønn liten landsby som heter Levanto – som ikke en av de fem, og herfra begynner vi turen til Monterosso. Det blir en ordentlig morgentrim for meg med en stigning på 591 høydemeter – og med en fantastisk belønning på toppen! Ikke akkurat en mandag jeg kunne klage på, da. 

Med havet som en levende kulisse spiser vi nistepakken» på toppen – før Monterosso møter oss med middelaldersjarm og bølgebrus. 

Monterosso, den største av Cinque Terre-byene, er en fryd for øyet. Her er stranda byens stjerne som skiller seg fra de andre stedene og havnepromenaden byr på utsikt og avslappa vibber. Gamlebyen har smale brosteinsgater og gelato, spritz og kafé rundt hver sving. Jeg prioriterer egentid med kaffe, havet og utsikt etter innkjøp av postkort og frimerket (notat til meg selv: husk å sende!) 
Etterpå er det tid for tog til La Spezia, et raskt skifte av klær og en ny 4-retters! 
Nå er vi alle nysgjerrig på morgendagen – der venter både Vernazza og Corniglia – mye vandring og kanskje enda flere nye bekjentskap? 

LES MER OM TESTREISENE I VAGABOND REISELYST HER!

Dag 3: Panorama-vandring

I dag starter vi dagen med å ta toget tilbake til Monterosso, hvor vi avsluttet gårsdagen. Det er fint at man kan ta toget mellom alle de fem «Cinque Terre»-byene. Det gjør vandringen tilgjengelig og man styrer litt startpunkt etter vær og lyst. I dag skal vi gå to strekninger; først fra Monterosso til Vernazza og så videre til Corniglia. 

Vi rusler gjennom landsbyen mens bølgene dundrer mot sandstranda og måkene jakter etter frokosten. Jeg går i t-skjorte og kjenner sola begynner å varme godt. Nå fylles landsbyen opp med turister; minst halvparten er forventningsfulle friskuser med tursko, ryggsekker og nistepakke. Det er ikke hver dag man får vandre på smale, italienske stier med panoramisk havutsikt – og speide mot fargerike, bygder som fargelegger både humøret og kameralinsa. Jeg klyper meg nesten i armen – Cinque Terre har vært på «bucketlista» lenge

Vi vandrer på rekke, fordi de fleste stiene rommer kun en person. Vi har fire kilometer foran oss. Det går bratt opp i starten før det flater ut og vi nå kan nyte hav så langt øyet kan se! Vi passerer vinranker, sitron- og oliventrær og duften av rosmarinbusker fyller nesen. Det er en tur for sansene, på alle mulige måter.  

«Oi, se!» utbryter ei foran meg.  Ja, wow! Der ligger fargeklatten Vernazza, som lovet! Landsbyen popper sterkere i sola enn et fake insta-filter. Det er helt sant! Vi stiger ned de smale smugene, hilser på de lokale kattene, kjenner duften av nybakt pizza og focaccia. Fantasien klarer lett å forestille seg hvordan det må ha vært å bo her for 100 år siden. Hvor minuttene tikket sakte, deigen sto til heving, ungene lekte i gatene og fiskerne var landsbyens store helter. I dag yrer det også av liv – med turister fra fjern og nær som vil oppleve en av verdens skjønneste perler. Jeg kjøper meg en saftig focaccia med pesto og setter meg langs sjøen ved fiskebåtene, hvor både måker og duer prøver å snike til seg en bit. 
Vernazza har et spesielt pent havneområde hvor man kan bade eller leie en båt. Sentrum er fylt til randen med små butikker, «gelateria-er» og restauranter. Det er folksomt, men nå sier klokka at vi straks skal ut på panoramastien igjen. 

Corniglia står for tur. Dit er det litt i underkant av 4 kilometer. Turen er slående vakker – og et desidert høydepunkt er når guiden viser oss en lokal kafe med kanskje turens beste utsikt. Her slurper vi i oss ferskpressa sitron-limonade og nyter det sceniske bakteppet før vi vandrer til Corniglia – byen som ligger omtrent 100 meter over de bratte klippene. Her er det flere steder for å nyte utsikten og søte kafeer med svimlende god kaffe. Jeg kjøper noen suvenirer før beina mine sier «stopp» idet jeg får øye på flere av damene fra gruppa med hver sin «spritz» i hånda. Jess, det var på tide å slappe av og nyte livet! 
Vi tar toget tilbake til La Spezia og på kvelden og får servert superdigg pizza, pannacotta og gode samtaler rundt bordet. En lang dag ligger bak oss, med bilder jeg tror vi aldri kommer til å glemme…

Og nå – er ingen av oss helt fremmede lengre. Vi er allerede en sammensveisa gjeng! Jeg kan ikke forstå at vi snart skal hjem – men slik får vi ikke lov å si her. Et skritt av gangen, er mentaliteten. Det er fortsatt en hel dag av nye opplevelser som venter!

Dag 4: For en dag!
Regn, regn, regn, regn – deilig og vått, deilig og rått!? Jeg kjenner de duggfriske regndråpene forsiktig rense bort svetten i pannen og nakken, mens de gir meg energi til å bestige de 300 høydemetrene fra Corniglia til den lille fjellbyen Volastra. 

Vi stopper for en kombinert vann- og utsiktspause og nå ligger Corniglia langt under oss, mens hele området rundt byr på grønt i bøtter og spann – og slikt er jo ikke mulig uten regn! 
Denne oktoberdagen føltes lett som en sommerdag i Norge, mens gårsdagen var mer en reell «sydentur». Vi fortsetter videre mot den beskjedne middelalderbyen Volastra. Her raster vi utenfor kirka som ekte pilgrimer og utveksler noen ord med en annen turgruppe fra Finland. 
Etter lunsjen fortsetter vi nedover – med trapper hele 300 meter ned til neste by! Selv langs trappene er vi omslynga av natur. Her er oliventrær som bugner av olivenfrukt. Og når de blir modne så faller de ned. Jeg er dermed frista til å dra på olivenslang, men – det har lite for seg. Oliven må ligge i en slags lake i flere måneders tid før de er spisende, forteller guiden. Vel nede fra trappene venter neste by: 

Manarola – romantisk, sjarmerende og instagram-hotspot!

70 meter over havet hviler verdens mest levende maleri. Manarola er den eldste byen av de fem – og hvis du er glad i å ta bilder kan du ikke gå glipp av denne byen!
Her er hus malt med en rik akvarellpalett hvor kunstneren bestemte seg for å ikke spare på fargene. Perfekt i kontrast med det blå havet, de gråblå klippene og det evig-endrede himmelshowet. «Er det noe bra sted for bilder her?», spør jeg guiden – jeg følte ikke helt jeg hadde fått det der bildet som kommer opp når man googler «Cinque Terre». 

Vi går ned fra torget, gjennom ei handlegate med restauranter – sentrum er svært lite, men skjønt – og der – ja DER! Yes! Der var det jo! Bildet som tidligere hadde brent seg på netthinna helt siden jeg søkte etter reisemålet for mange år siden. Nå skal sant sies; alt vi har sett på turen til nå, har vært minst like vakkert, på hver sin måte.

«Rødvin?» hører jeg fra sidelinja. Det er to av damene fra turfølget. Joa, man kan ikke bare stå bak linsa. Øyet og sjela må få være i nuet. Og gjett om vi landa i «den italienske himmelen» der. Med takeaway vin og en utsikt som jeg bare vet at brenner seg fast for alltid. Virkeligheten er 1000 ganger bedre enn en skjerm, så om du tenker bildene er bra – tenk å være der og kjenne duftene, høre bølgeskvulp og smake førsteklasses rødvin! Denne dagen skal by på enda flere øyeblikk og etter å ha konsumert glasset er det bare å sette snuta mot den siste av de fem byene: Riomaggiore. 

Riomaggiore – forbausende bratt

«Dette området her, er det eneste i byen som er flatt», forteller guiden. Jeg tenker at det er litt sånn «Der som ingen kunne tru at nokon kunne bu» og blir nesten overraska når han peker opp mot en barneskole. Vi samler oss på denne eneste flate plattingen, hvor landsbyens barn lærer å sykle, spille fotball, med mer. I resten av byen sniker vi oss rundt i fargerike smug som dekker hele gelato-disken, forbi fiskebåter, og opp bakker og smale trapper. Jada, mer trapper! Nå kjenner beina det, altså. Men de siste trappetrinnene er nesten vemodig – dette er siste stopp og et siste blikk på hva som må være et av verdens mest spennende strøk. For en opplevelse! Jeg passerer en fruktbutikk og skaffer meg en deilig fersken, før jeg går for å møte de andre på togstasjonen. Nå var det på tide å dra… ikke hjem, men til vårt Italienske «hjem» i La Spezia. 

Siste kvelden

Idet vi kommer ut av togstasjonen høljer det ned. Det var kanskje regnet vi hadde fryktet på turen, men som aldri kom. Men nå bøtter det ned og vi er kliss klass på 1-2-3. «Der!» peker en i turfølget og vi søker ly på nærmeste bar. Jeg får av meg t-skjorta og på med ulltrøya og noe godt i glasset og litt mat. Latteren sitter løst med vår allerede utviklede interne humor. Nå har flere av oss blitt kjent med hverandre og våger å slå av en spøk og to. 
Senere bærer det avgårde til matbutikken med ei ny venninne hvor vi får med oss ukas tilbud på den lokale matbutikken, hvor olivenolje, pasta og delikatesser er minst 70% billigere enn på taxfreen! Ja, slikt er jo også viktig på tur. Før middag møtes noen spontant på hotellets takterasse, tar en skål og nyter utsikten mens skyene begynner å lette – en regnfri kveld. 
Jofrid, vår fantastiske turleder – klirrer i klasset med kniven og reiser seg – gir en liten tale. Vi, 16 fremmede som nå er kjentfolk, har nådd det siste måltidet, l’ultima cena! 
Det avsluttes på en virkelig sjarmerende Osteria, en slags vinkjeller, lavt under taket, med virkelig lokal mat og kanskje verdens beste tiramisu!? 
PS: Jeg kan ikke huske en dag som føltes så begivenhetsrik som denne – vi har vært i fem byer på én dag totalt! Corniglia – Volastra – Manarola – Riomaggiore og byen vår: La Spezia. For en dag!

Dag 5: Arrivederci!

Det er rart dette med tid. Vi fløy på søndag og nå er det torsdag. Hjemme kan en dag løpe forbi meg, mens her i den italienske fjellheimen føltes dagene positivt lange! Men nå er det over. Vi stiger ut av flyet og skal si… farvel. Jeg har lyst å si arrivederci!

Jeg har alltid tenkt at det betyr «ha det», men denne italienske frasen dekker så veldig fint det vi ønsker å si til et godt reisefølge: «Farvel frem til vi sees igjen!». Vi finner koffertene våre og drar hjem til vårt. Men allerede da jeg setter meg på flybussen tikker det inn med takkemeldinger og bilder på messengergruppa vi laget til desserten på den tredje kvelden.

Så hva synes jeg om min første gruppereise med fremmede? Jeg som alltid har reist med venner, kjæreste, familie – og ikke minst, mye alene! Jeg må si – en innertier! Det var ikke bare den italienske tiramisuen og de de gelato-fargede husene som ga mersmak. Å dele en slik reiseopplevelse er vakkert. Ja, selv om jeg måtte vende meg til å passe klokka og følge et tidsskjema, men alt går! 

Så, arrivederci, fine folk! Og takk for turen, som vi sier på godt norsk. 

Og til Vagabond Reiselyst og Escape – grazie mille (tusen takk) til dere for en uforglemmelig reise – jeg er heldig!

LES MER OM TESTREISER I VAGABOND REISELYST